Metal-Norge.com review for The Living Fields

For tre år siden opplevde jeg det som man i et klassisk klisjespråk ville betegnet som «å bli tatt på senga». Selv om hverken myspace eller youtube var helt det store på denne tida, åpnet internett like fullt for oppdage ny musikk siden flere usignerte band velvillig lot deg laste ned gratis låter fra hjemmesidene deres. Et av disse bandene het The Living Fields, og hvorfor de aldri har klart å karre til seg en platekontrakt, er fremdeles et mysterium.

Demoen "The Miseries Never Cease" møtte storslagne krtikker. Den veldreide sjangerblandingen som inneholdt alt fra thrash til doom gav en spesiell smak til de godt gjennomarbeidede komposisjonene hvor de viktigste bærebjelkene besto av solide melodier og stødig riffing. Jeg var ikke alene om å vente spent på fortsettelsen. Nå er den her.

Fullengderen bærer samme navn som bandet, og det lyder umiskjennelig av "The Living Fields" fra det første seige riffet gir gjenlyd i åpningslåta "What is Left Behind" og til vokalistens desperate skrik toner ut i slutten av "The Overview Effect ". Den såre melankolien som var med på å gi demoen sitt særpreg dyrkes i en enda større grad denne gangen. Jonathan Higgs gjør bruk av enda flere vokalfomer enn sist, og her spenner de seg fra King Diamond-fistel til laidback renvokal og dyp death metal growling.

"The Overview Effect" gir meg faktisk sterke assosiasjoner til den mektige stemningen som rådet i filmen "9 souls", en tilsynelatende kjekk og lystig komedie som allikevel er så svart at vonde undertoner dupper truende like under overflaten hvor de truer med å bryte igjennom hvert øyeblikk. I samme ånd gjennomsyres albumet av medlemmenes energi, tekniske ferdigheter og store engasjement mens det udefinerbare mørke og truende hele tiden preger hvert et riff, hver en tekstlinje og hvert et fiolindominerte parti.

I forhold til demoen skuffer likevel albumet på enkelte områder. Strengeinstrumentene er fremdeles programmerte og jeg kan ikke la være å tenke at det hele ville lytt så mye bedre dersom det hadde vært snakk om ekte vare. Spesielt siden disse tar opp så mye plass i lydbildet.

Produksjonen kunne med fordel vært tydeligere og på denne måten gitt mer rom for hvert enkelt instrument. Dette er noe jeg først oppdaget da jeg begynte å lytte til albumet via Mp3-spiller og Koss PortaPro. Sjokkerende mange detaljer forsvinner sporløst så snart plata spilles over stereoanleggets høyttalere. Noen få steder opplever jeg at noen av partiene ikke ser ut til å henge godt nok sammen. Måten disse glir inn i hverandre på føles ikke helt naturlig, og jeg er i tillegg usikker på hvor godt den instrumentale"Interlude" fungerer som tredje låt ut.

Selv om "Burial at Sky" for tiden er mitt favorittspor, er skivas mest interessante låt kanskje "Monument" hvor fiolin, guttural vokal og sørpeseige riff snart viker plassen for renvokal og et nedstrippet arrangement. Å påstå at det er kjedelig å lytte "The Living Fields" ville være blank løgn.

Rita, Metal-Norge.com